Ett års jubileum – min første sang 😄

I fjor våget jeg å gjøre noe jeg alltid har drømt om. Jeg elsker å synge og bestemte meg for å lære å skrive låter og spille gitar. Da Østnorsk Viseforum inviterte til Låtskriververksted med to av landets fremste låtskrivere, Lars Martin Myhre og Ingvar Hovland, var jeg så heldig å få være med. Jeg ble kjent med et herlig musikalsk visemiljø denne sensommerhelgen i Horten, og reiste hjem frydefull av inspirasjon etter å ha laget min aller første sang. Hvis du vil, kan du høre den her: Jeg synger stille sanger.

Jeg har fortsatt kontakt med de flotte menneskene jeg møtte i Horten for et år siden. I løpet av disse 12 månedene har jeg blitt kjent med enda flere herlige viseentusiaster og blitt medlem av viseklubbene i Drammen, Soon, Skedsmo og HVA- Horten viser og annet. Utallige timer har gått med til gitarøving og -terping. Fingertuppene har endelig sluttet å blø og det gjør ikke lenger vondt å spille på stålstrengene til min kjære Martin. Ja, det går faktisk an å forelske seg i en gitar!

Merkelig nok har det tatt kortere tid å lære å skrive sanger og spille gitar, enn å venne meg til tanken om at jeg kan det. Jeg har jo fortsatt vanvittig mye å lære, men jeg må innrømme at jeg blir overveldende lykkelig når sang etter sang vokser fram i møte mellom stemme og strenger. Til nå har jeg registrert 19 viser i TONO, og flere er under utarbeidelse. Jeg har begynt å drømme sanger og våkner nynnende….

I løpet av året som har gått, har jeg sunget på tilsammen 30 konserter på ulike små og store scener. Noen ganger bare en av mine viser, andre ganger tre eller fire. Ekstra stas har det vært å holde konserter sammen med Toril Sivertsen Tørmoen og Dag Fransson, og få være på turne med Randi Engelsvold og Sonja Helleland. Jeg har også fått synge mine egne små sanger på institusjoner, på medlemsmøter i lag og foreninger, i fødselsdager og på private fester. Nå har jeg begynt å få egne oppdrag og spiller små konserter med bare eget låtmateriale.

På oppfordring av mine to flotte nevøer, har jeg derfor laget artistside på Facebook. Og i dag foreslo Facebook selv at jeg burde sponse den siden, sånn at følgende annonse blir synlig:

image

Alt dette er egentlig litt mye å ta innover seg. Jeg må nesten klype meg i armen for å kjenne om jeg er våken eller bare drømmer det hele. Men så kommer gitar-øvings-abstinensen, jeg merker at en ny sang er i emning og ordene begynner sin søken etter toner og klanger. Jeg føler meg heldig som får være med i den prosessen. Livet er sannelig rart. 🎶😀🎶

Viktige hverdagsmøter

Jeg var vanvittig stolt og glad den dagen i 1997 da jeg ble ansatt som kontorleder i Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner, LNU. Å få jobbe i paraplyorganisasjonen til nesten hundre barne- og ungdomsorganisasjoner, var rett og slett selve drømmejobben! 😀 Jeg gledet meg til å få jobbe med spennende mennesker i et frodig mangfold av demokratiske organisasjoner. Full av ungdommelig selvtillit og stor arbeidsglede sto jeg på terskelen til det jeg trodde skulle bli et langt og innholdsrikt arbeidsliv. Men sånn ble det ikke…

Jeg hadde noen overkommelige helseproblemer da jeg begynte i jobben på LNU, men trodde at de skulle bli borte etter en planlagt operasjon på Rikshospitalet. Men, den operasjonen gikk skikkelig, skikkelig galt og resulterte i gradert medisinsk invaliditet og arbeidsuførhet. 😥 Selv om feiloperasjonen var udiskutabel og godt dokumentert, var den påfølgende utredningsfasen hos trygdekontoret (nå NAV) svært langvarig, krevende og utmattende. I flere måneder prøvde jeg fortvilet å få til å fungere deltid på jobb innimellom smertefulle undersøkelser, utredninger og tøffe fysikalske behandlinger. Jeg ble bare dårligere og dårligere, og gjorde en dårligere og dårligere jobb.

I tillegg til sorgen over å miste vesentlig funksjonsevne og streve med å få egen kropp til å fungere sånn noenlunde etter «kirurgens glipp med skalpellen», var det utrolig sårt å gå fra å være en dyktig og ressurssterk  arbeidstaker til å mislykkes med selv de enkleste arbeidsoppgavene fordi kroppen tok all energi og konsentrasjon. Når livet endrer seg drastisk på denne måten, skjer det noe med selvfølelsen og identiteten. Det kjennes krenkende når kroppen krever alt av dagens krefter bare på å eksistere. 😔

Midt i denne ekstremt vonde tiden for meg, ble Trine Skei Grande ansatt som generalsekretær i LNU og ble min nærmeste leder. Hun så et vrak som ikke fungerte i jobben. Men hun så også at jeg prøvde innmari hardt. Jeg husker en samtale på kontoret, hvor tårene rant og vi sammen prøvde å finne ut hva vi skulle gjøre med denne fortvilte situasjonen. Og jeg husker den varme klemmen jeg fikk da jeg til slutt måtte kaste inn håndkleet og la legen sykemelde meg hundre prosent.

Jeg ble ikke bedre og måtte etterhvert kapitulere og høre på legene som anbefalte meg å søke om uføretrygd. Denne trygden er jo en ordning som skal hjelpe folk som er ute av stand til å jobbe, til å overleve uten å bli en økonomisk merbelastning for familie og venner. Man blir ikke rik av å leve på uføretrygd, men sikres mulighet til å leve et nøkternt hverdagsliv… Men, det å gå fra å være en ressurs i arbeidslivet til å bli en utgiftspost for samfunnet, føles ikke ok. Å høre debatter eller lese avisinnlegg som avslører kollektiv mistro til mennesker som lever av uføretrygd, gjør like vondt hver gang. Å bli definert som snylter når man forsøker å overleve, er knusende. Jeg opplever stadig at folk bruker «uføretrygdede» som et skjellsord og en beskrivelse på noen som utnytter fellesskapets goder på det grådigste. 😦

Som arbeidsufør kan dagene kjennes ulidelig lange. Jeg har alltid likt å skrive. Etter at jeg måtte slutte å jobbe, forsøker jeg å gjøre det litt hver dag. På slutten av nitti-tallet oppdaget jeg plutselig at mine skriverier var blitt et lite manus til en barnebok Da Anker kom i ørefellingen, som jeg var så heldig å få utgitt på Gyldendal Tiden forlag. Da kom det en vakker bukett med blomster levert på døra fra Trine Skei Grande. Jeg ble glad og rørt over den omtanken! 😀

Senere skrev jeg biografien om Sven O. Høiby som også kom ut på Gyldendal forlag. Da møtte jeg Trine til lunsj og vi hadde en god samtale om litteratur, media og om det å være medmenneske. Formen min var ikke god i den perioden, så jeg kom til vårt møte i elektrisk rullestol. For meg har det vært en bøyg å vise meg offentlig i rullestol. Selv om rullestolen er et praktisk hjelpemiddel som gir meg kjærkommen frihet til mobilitet i dårlige perioder, føles den innimellom som en grufull synliggjøring av mitt kroppslige nederlag og en avsløring av egen sykdoms alvorlighetsgrad. Men det verste er egentlig at jeg merker at rullestolen gjør noe med andre menneskers oppfatning av meg. En kamerat rådet meg til å holde meg innendørs i dårlige perioder, sånn at jeg ikke skulle bli definert som «hun syke i rullestol». Jeg har opplevd at fremmede folk klapper meg på hodet og sier «stakkars deg» eller roper «trygdesvindler» etter meg når jeg prøver å reise meg og gå noen skritt. Men i møte med min gamle kollega Trine, var ikke rullestolen et forstyrrende element. Vi snakket sammen akkurat som før, og det betydde mye for meg. ☺️

Det er dessverre ikke sånn i livet at man bare kan få en sykdom eller skade. Jeg var så uheldig å bli kraftig rammet av kyssesyken, og har ikke blitt skikkelig restituert siden. Jeg engasjerte meg i ME-saken og ble hovedperson i dokumentarfilmen «Få meg frisk» av regissør Pål Winsents, produsert av Mediamente. Vi hadde visninger på kinoer og holdt foredrag rundt om i landet, og filmen ble vist på Nrk. Jeg var aktiv i media og ble etter hvert tilbudt en 30% jobb som generalsekretær i ME-foreningen. Etter mange år som uføretrygdet, kjentes det fint å få prøve seg i arbeidslivet, selv om det bare var i en kort periode. Jeg hadde ansvar for kontakt med myndigheter og media, og havnet midt oppi medisinske forskningsgjennombrudd. Igjen kom Trine Skei Grande på banen med sin støtte og oppmuntring. Det gjorde meg innmari rørt og glad! 😀

Selv om jeg fortsatt er for dårlig til å være interessant for arbeidslivet, prøver jeg å holde motet oppe og delta i foreningslivet. For fjorten dager siden var jeg delegat på  Landsmøte i Norsk Viseforum. Jeg gledet meg til å høre Venstres leder, Trine Skei Grande, snakke om viser og kulturpolitikk. Og jeg gledet meg til å treffe igjen en gammel venn. Jeg hadde så lyst til å fortelle henne om hvor mye den sporadiske kontakten med henne har betydd for meg i alle disse årene.

Det gjør så godt å bli sett som et vanlig menneske og ikke en sykdom eller utgiftspost. Det merkes faktisk ganske tydelig når noen ser forbi alle «merkelappene» og viser medmenneskelig respekt. Det føles uendelig befriende å bli møtt av en gammel kollega som behandler meg akkurat som før. Tusen takk, Trine! 😀

Her kan du høre «Bare blanke ark» – om tankene som kommer når det bare er blanke ark i almanakken..

 

 

 

 

 

Vidunderlig Viseaften vol. 3

Når Drammen Viseklubb inviterer til Viseaften på Buddy Scene – da kommer det folk! Tjueen entusiastiske visesangere loset ett lydhørt og begeistret publikum gjennom et fullspekket og variert viseprogram – med nye og gamle sangskatter. Husbandet spilte opp til allsang sånn at ingen kunne unngå å la seg rive med! 😊

Visevenner fra Skedsmo Viseklubb og Nye Skalder kom langveis fra og var med på å gjøre kvelden magisk. Veldig moro å oppleve at det også kommer nye sangglade mennesker innom som våger steget opp fra sal til scene!! 😀

Jeg synes det er noe eget med å få høre låtskrivere framføre egne sanger. Ekstra stas i går, var det å få oppleve to urframføringer fra scenen: Toril Sivertsen Tørmoen med «Øynene synger» og Bernd Lohse med «Stemmen din». Jeg sang  Hinna, om lykkelige barndomsminner. Takk til Odd Bjørn Moen som igjen sørget for gnistrende god lyd!

Her kan du se bilder av alle som sto på scenen og få vite hvilke viser de delte med oss!

Neste Viseaften er 31. mai – kom, kom! 😊🎶😊

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

To måneders blogg-jubileum

Bloggverden er en forunderlig verden. Man kan sitte hjemme i sofakroken med IPaden på fanget og skrive ned noen tanker, eller med Zoom’en på bordet og gitaren i fanget og spille inn noen strofer, og i løpet av noen tastetrykk foreviges øyeblikket og løftes opp i den digitale skyen. Og rundt omkring i verden sitter det hyggelige mennesker online som tar seg tid til å lese og høre det jeg har på hjertet. Det gjør meg modigere. Jeg får lyst til å skrive flere sanger, øve enda mer på gitaren og dele mer av tanker og betraktninger. I løpet av disse to månedene har bloggen passert 4.000 visninger og blitt lest i 29 land. Det er i sannhet fascinerende!  😊

Jeg fikk lyst til å dele noen tilbakemeldinger jeg har fått på bloggpostene med dere. Som nybakt gitarist og låtskriver (på åttende måned) er det megastort å få holde konsert med eget låtmateriale, sammen med dyktige musikkvenner. Se blogginnlegget: Konsertpremière i Son. Etter konserten fikk vi vår første anmeldelse på Facebooksiden til Soon Viseklubb, og det gjorde meg vanvittig glad! 😄

Dette var en konsert av det sjeldne slaget! Vakre komposisjoner, og særdeles velspilt. Vi er faktisk noen her som snakker om å dra for å høre konserten igjen.

I forbindelse med 8. mars postet jeg et innlegg med nyskrevet sang, for anledningen med ekornstemme: Anøttelitens «Rosa og blå» sang. I blogginnlegget skriver jeg blant annet om hvor tåpelig jeg synes det er med kjønndeling av barnebøker og livsstilsmagasier. Her kan du lese resten av innlegget om du vil: Rosa og blå Jeg har latt meg provosere av at KIWI deler inn magasiner i «Mann Livsstil» og «Kvinne Livsstil», for det er vel vitterlig ikke sånn at vi damer bare er på jakt etter drømmekroppen og liker strikking – mens menns livsstil er natur, forskning, vitenskap, historie, sykling etc. Her er svaret jeg fikk fra KIWI:

Hei! Takk for tilbakemelding, vi kan forstå at dette ikke oppfattes helt heldig eller riktig. Vi skal ta tilbakemeldingen videre med markedsavdelingen vår. Takk for at du gir oss beskjed, og ha en fin fredag!

Med vennlig hilsen KIWI Kundeservice

Sang ble det også etter en noe uheldig episode da jeg skulle fylle spylevæske på bilen, se Bitt av Berlingo Nå har jeg lært meg å feste panseret skikkelig, og blitt venner igjen med bilen. Det har hjulpet at armen er bra igjen etter paserglefset! Jeg fikk hyggelig svar fra Citroen Norge, etter at de fikk høre om hendelsen:

Beklager så mye den leie opplevelsen du har hatt med panseret fastlåst over hånden din. Det så ikke godt ut på youtube-klippet! Desto mer imponerende at den kjipe episoden ga grobunn til inspirasjon til ny sang!

Håper armen er bedre, og at Berlingoen fremdeles er din venn.

God helg!  Vennlig hilsen
Informasjonssjef i CITROËN NORGE

Tusen takk til deg som kikker innom bloggen, og legger meldinger igjen her og på facebook!! Takk for at du leser og lytter, deler og kommenterer!! 😀

 

 

 

Konsertpremière i Son

Den følelsen. Når bilen er fylt av gode musikervenner med gjennomøvde gitarer, kabler til forsterkere, note- og mikrofonstativer og sangmikrofoner. Og selv om køen er lang (på veien) er stemningen god. På grensen til gospel. Vi kalte det velsigna oppvarming. 🙂

Sola skinte i Son. Og vi skinte med den. Vi bar inn utstyr og jeg følte meg som en ekte musiker… En sånn en med såre fingertupper, i tillegg til litt ekstra murring i «panserglefset arm» og flaksende sommerfugler i magen. Den erfarne lydteknikeren koblet anlegget med ledninger og høyttalere og et virvar av kabler satt i system, og selve lydprøven ble raskt unnagjort.

Det er noe merkelig med det, matlysten forsvinner liksom når man skal spille på konsert. Men da alt var klart og det ennå var en time igjen til konserten skulle begynne, smakte det godt med reke- og tunfisksalat fra menyen på Son Kro.

Akkurat denne kvelden besøkte den prisbelønte forfatteren Per Petterson Son bibliotek, så vi var litt spente på om det ville komme noen for å høre på en nydannet trio med nyskrevet norsk visemusikk. Og det gjorde det heldigvis! Det er spennende å oppdage at visemiljøet står sterkt og er fylt av hyggelige mennesker rundt omkring i vårt langstrakte land. Stas å få bli litt kjent med medlemmer i Soon Viseklubb! 🙂

Det var rett og slett veldig moro å ha konsertpremière sammen med Toril Sivertesen Tørmoen og Dag Fransson på Son Kro. Tusen takk til publikum for herlig respons!! 😀

Her kan du høre konsertopptak av introen og sangen «Hinna»

Toril, Dag og jeg har satt sammen et variert konsertprogram med våre egne tekster og sanger. Det har vi lyst til å framføre for flere! 🙂 Vi er i planleggingsfasen for en liten turné rundt pinsetider, og flere spillejobber er allerede på trappene. Har du lyst på besøk av oss til en scene nær deg, så ta kontakt på mail: anette.gilje@me.com

 

Rekognoserende rusletur

Denne sangen handler om en rusletur en gang i gamle dager, før facebook og mobiltelefoner, før internett og googlesøk, den gangen det slett ikke var så enkelt å finne ut om drømmemannen var ledig på markedet 😉 Jeg husker telefonkioskene med de gråhvite telefonkatalogene som hang fast ved ryggen i stålstativ og kunne vippes opp og brettes ut, og inneholdt navn, telefonnummer og adresser til alle som bodde i landet vårt. Der fant jeg foreldrene til ham jeg svermet for, men jeg turde jo ikke ringe dit. For tenk om det var de som tok telefonen, eller enda verre, tenkt om han svarte – hva skulle jeg si?

Løsningen var å gå tur (eller sykle hvis det var litt langt unna) og sånn helt tilfeldigvis komme forbi huset der han bodde. Og kanskje få et glimt av ham på vei ut døra. For da kunne vi jo slå av en prat og hvem vet hva det kunne føre til i vårløsningen..

En slik rekognoseringsrusletur må slett ikke forveksles med trakasering eller spionering – men et sunt forsøk på å legge forholdene tilrette for at vidunderlige ting skulle kunne skje. Og uansett, det å gå tur gjør jo godt for kropp og sjel, uansett hva man måtte oppdage på sin vei! 🙂

Rosa og blå

Hvorfor er det sånn? At voksne deler inn verden i rosa og blå omslag, sånn at jenter og gutter skal skjønne hva de skal interessere seg for? Jenter føres inn i et rosa prinsesseunivers og lærer at de skal leke stille med dukker, tegne pene blomster og lage søte kaker. Gutters univers er fylt av kraft og sterke farger, av spennende dyr og insekter. Gutter skal utforske naturen, være fysisk aktive og lage pizza.

I musikkforretningen overhørte jeg en dame som lette etter «nybegynner-piano-noter» for jenter. Nå heter det ikke lenger barnesanger, men «sanger for jenter» og «sanger for gutter».

På KIWI har de gjort det enkelt for oss voksne. Der har de merket bladhyllene med «Kvinne livsstil» og «Mann livsstil» sånn at det ikke skal være tvil om hva vi bør interessere oss for. Hvis du er mann, interesserer du deg for historie, vitenskap, forskning, natur, krim, data og biler. Er du dame, er dine interesser redusert til strikking og «hvordan få drømmekroppen».

Verden er jo ikke sånn i virkeligheten. Vi er jo ikke sånn i virkeligheten. Vårt oppdrag som mennesker er å være nysgjerrige og utforskende, og ikke la oss begrense av andres kategoriseringer og fordommer.

For to år siden leste jeg Helles innlegg om kjønnsdelte bøker på bloggen «Krisemaksimering». Det gjorde sterkt inntrykk på meg, og er den direkte inspirasjonen til dette innlegget. Og til sangen «Rosa og blå» som jeg har spillt inn med irriterende ekornstemme som Anøtteliten for anledningen. Takk, Helle! 😀

Akustisk Fritt Fram

Annenhver søndag inviterer musikalske ildsjeler til åpen mikrofon på Buddy Scene. Her ønskes alle velkommen – og det er fritt fram for alle som vil spille viser eller ballader, jamme litt blues eller framføre egne låter.

Det var her jeg snublet inn med gitaren en mørk oktoberkveld og ble ønsket hjertelig velkommen opp på scenen. Som blodfersk nybegynner, var det sterkt å oppleve å bli inkludert i det rause, musikalske miljøet og få bli kjent med så mange dyktige musikere. Det ga mersmak! Jeg fikk lyst til å skrive flere sanger og øve enda mer på gitaren, sånn at jeg kunne komme tilbake og spille igjen. Og igjen. Nå er jeg vel nærmest å regne som fast inventar på disse søndagene. 😀 I kveld fikk jeg synge fire sanger, blant annet Sannheten Synger og Når jeg våger.

Ekstra stas er det når andre visevenner også dukker opp med gitarer! Viseklubben i Drammen var godt representert, og vi fikk høre medlemmer fra Bærum Viseklubb og HVA – Horten Viser og annet. Det var mange dyktige musikere på scenen i kveld – og jeg føler meg så heldig som får oppleve så mye musikalsk glede og inspirasjon.

MuLi.. Tønsberg

Fantastisk stemning i Kolonihagen i Tønsberg! 🙂 Sammen med glade visevenner fra Drammen tok jeg turen til «MuLi.. musikk- og litteraturscene». Jeg var så heldig å få synge tre av mine sanger på denne lørdagskonserten, HinnaDu tok fra meg og PanserRidder. Takk til et herlig, generøst publikum! 😀

Flott å få høre Anne-Sofie Halstvedt og Toril Sivertsen Tørmoen synge egne låter, til rungende applaus. Vi har hørt flere engasjerende opplesninger av egne og andres tekster. Det er mange dyktige formidlere!! Camilla Bogetun Johansen har akkurat lest sin egne sterke og morsomme tekst «Farvel Disney». Snart skal en Syrisk duo bestående av Amil Alsayegh og Ayaz Ibrahim, spille og synge om å det å savne kjæresten. Ettermiddagen er ennå ung og mye fint står fortsatt på programmet. Jeg gleder meg også til å få høre blant andre Britt Tretterud, Sol Grinde og Aino Aasland etterpå.

Dette er i sannhet et fantastisk, mangefasettert arrangement til ettertanke og inspirasjon! Tusen takk til Bente-Linn Bergene Huseby for flott ledelse, og Per Carolus Watne og Kjetil Bjørnstad for flotte låter og fin lyd til alle! 🙂

Første konsert med egne låter!

Denne skuddårsdagen feiret jeg med min aller første, betalte spillejobb med egne sanger. Armen er ennå ikke helt god etter panserglefset, så jeg ble superglad over at dyktige Toril Sivertsen Tørmoen kunne være med som støttespiller på gitar. I tillegg fikk jeg lokket henne til å synge med på noen av sangene. Kveldens høydepunkt ble for mange «Sannheten synger».

Konnerud pensjonistforening tok svært godt imot oss «jentene», og viste seg å være et lydhørt og nydelig publikum. Som nybegynner både når det gjelder gitarspilling, låtskriving og turnering, er det sterkt å få oppleve at mennesker lar seg berøre av mine enkle sanger. Folk lo og gråt – og vi fikk mange klemmer! Jeg hadde med helt ferske visittkort og oppnådde god avsetning på dem, hurra!

Etter konserten ble vi tilbudt kaffe og snitter 😀