Når to av våre aller fremste nålevende sang- og bokpoeter Lars Saabye Christensen og Ole Paus møtes til samtale om egne tekster og skriveprosessen, kan det ikke bli annet enn inspirerende! 🙂 Jeg var så heldig å få billett til arrangementet Vis meg versa på Tønsberg og Nøtterøy bibliotek i går kveld. Stødig samtaleleder var Håvard Rem, lyriker og foreleser i sangteksthistorie og -skriving ved Universitetet i Agder.

Det var flott å være vitne til den åpenbare respekten og beundringen de tre i samtalepanelet viste for hverandre som mennesker og kunstnere. De kjente godt til hverandres kunstneriske produksjoner opp gjennom tidene, og la ikke skjul på gjensidig inspirasjon og ærbødighet.

Ordkunstnerne snakket om sine forfatterskap som forskjellige måter å «lyssette virkeligheten på». De beskrev betydningen av egne forbilder, av å ha idealer og se og bli sett. De snakket om den spesielle nærheten som oppstår i møte med tekster som man umiddelbart kan forstå, om at det kan ligge mye befriende i det sentimentale, at det er nydelig å få folk til å le, og at sanger kan gi trøst og lindring, kraft og mot til å takle livets hverdager og mange utfordringer.

Begge var enige i at det å være i selve skriveprosessen, skaper en slags distanse til tilværelsen. Det krever selvdisiplin, ikke bare når det gjelder utholdende arbeid med teksten, men også i forhold til å holde ut den nødvendige aleneheten med egne ideer. Saabye fortalte at han hadde sett «nok romaner forsvinne over cafebordet» og Paus istemte at det var viktig å «beskytte ideen» og at man ved å begynne å snakke om den kunne risikere at «det går hull på den, det renner ut og blir ikke noe igjen».

Jeg sitter igjen med mange inntrykk etter gårsdagen, og kjenner en dyp respekt for alt arbeidet disse poetene har lagt ned for å «forsyne vår kollektive hukommelse med felles stoff». På finurlig vis makter de å  formidle livsvisdom, slik at vi bedre kan forstå oss selv og samfunnet rundt oss, og fascinerer oss med poesiens kraft! 😀