«Jeg har en barnslig forventing om at vidunderlige ting skal skje. Og merkelig nok, vidunderlige ting skjer. Hvert år.»
Dette skrev jeg i mitt aller første blogginnlegg for akkurat to år siden. Lite ante jeg da om hva som lå foran meg. Men forventningens varme medvind bar med seg et nesten umerkelig varsel om oppdrift. Motet i meg vokste i takt med ønsket om å formidle. Gitarens toner møtte hjertets tanker, og ble til «Stille sanger».
Det er denne reisen jeg har ønsket å dele her på bloggen. Jeg har blitt rørt over alle som har fulgt meg på veien. Ukjente medmennesker har blitt venner som oppmuntrer og heier – og deler egne erfaringer. Dette fellesskapet har gjort noe med meg. Jeg har begynt å tørre mer. Jeg har begynt å dele mer. Jeg har begynt å drømme mer.
Nå har jeg igjen vært så heldig å få tilbringe noen dager med innspilling av nytt album, i studioet til Jon K. Rosslund. Melodiene er de samme som sist, men tekstene har fått ny språkdrakt. Mike McGurk har laget en vakker og poetisk gjendiktning til engelsk, i «Songs of Silence». Lars Martin Myhre er produsent og beriker nok en gang med sitt eminente gitarspill. Planlagt plateslipp er 12. mai.
«My songs of silence meant for me alone, can carry me to places yet unknown»
Dette er de første linjene i tittelsporet på det nye albumet. Jeg kjenner forventningen kile i magen.
Tusen takk for følge dette fantastiske året! Ennå føles det nesten uvirkelig at mine tanker og toner har blitt til albumet «Stille sanger». Nå som 2017 er i ferd med å gå over i historien, sitter jeg i sofaen – med fyr i peisen, kaffe i koppen og gitaren innen rekkevidde og tenker gode tanker. Utenfor vinduet laver snøen ned og blåtimen falmer, alt mens jeg holder frydefull «vareopptelling» av årets musikalske høydepunkt.
I dag er det akkurat ni måneder siden utgivelsen av albumet Stille sanger. CD-albumet er solgt i 982 eksemplarer og på Spotify er sangene hørt på i 23.863 minutter.
Jeg har sunget på 57 konserter, enten alene eller sammen med gitarist Dag Fransson. Det er helt utrolig! Tusen, tusen takk til alle dere som har hørt på sangene mine!! Det har vært aldeles fantastisk å få spille på små og store scener rundt om i landet og få møte så mange utrolig flotte mennesker!
Et av høydepunkt i 2017 var utvilsomt å få spille fredagskvelden på Norges eldste visefestival, selveste Egersund Visefestival!
Jeg har jo ikke lagt skjul på at «Stille sanger» er tonesatte erfaringer fra livet med ME. Ekstra moro er det derfor å bli invitert til å dele disse sangene og tanker om livet utenfor travelheten med helsepersonell og andre likemenn på Rehabiliteringskonferansen 2017, FFOs Kongress og Norges ME-forenings 30-års jubileum.
Veldig stas har det også vært å få dele ord og toner på radio. Her kan du høre «Stille sanger» på NRK radio, i opptak fra Verdibørsen, Spillerom, Norsk på Norsk og NRK Buskerud. Jeg har også besøkt Ordentlig Radio, her kan du høre en times intervju i Visehjørnet.
Ragna Huse har laget en fantastisk gjendiktning av «Stille sanger» i tegnspråkversjon. Neste år kommer «Songs of Silence» i en sterk og poetisk gjendiktning på engelsk av Mike McGurk, «Leise Lieder» i en vakker og rørende gjendiktning på tysk av Nora Pröfrock, og en spennende og gripende gjendiktning på spansk av Juan Gutiérrez-Maupomé. Jeg gleder meg!
Ønsker dere alle et godt nytt år, med Mike McGurks gjendiktning av Jeg ligger og lader:
Noe av det jeg har savnet mest i årene som syk, er sang og musikk. Den gangen jeg måtte innrømme at jeg ikke lenger klarte å stå oppreist lenge nok til å synge med koret eller bandet, trodde jeg at min tid som sanger var over. Det hjalp jo heller ikke at den musikken jeg elsket å synge og høre på, plutselig framsto som overveldende og slitsom støy. Tilslutt ble jeg så lydsensitiv at lyden av Farris føltes som bråk, og en bit av knekkebrødet ble til lyden av pukkverk i hodet.
Etter 22,5 år med ME, har formen stabilisert seg. Nå kan jeg høre på musikk i begrensede mengder, og med lavt volum. Jeg har fortsatt problem med å sitte eller stå oppreist lenge om gangen, og er avhengig av rullestol hvis jeg skal bevege meg utendørs. Dagene tilbringer jeg for det meste i horisontalt leie på sofaen, med notisblokk, iPad og gitar innen rekkevidde.
Nesten uvirkelig er det, at jeg i år har debutert som låtskriver og plateartist med Stille sanger. Sittende på en krakk, har jeg holdt flere konserter i Norge og Danmark. Jeg ligger og lader i dagene før og etter, for å kunne fullføre. Jeg er blitt god på energiøkonomisering, planlegging og målrettede prioriteringer. Men det har sin pris.
Flere har sett hvor syk jeg er, der jeg ligger på en feltseng før og etter opptreden. Jeg føler fortsatt på skamfølelse over å «avsløre» hvor dårlig formen min egentlig er. Jeg kjenner kinnene brenne når jeg setter meg i rullestolen og må forsikre folk om at den virkelig er min. For ennå eksisterer det mange fordommer mot ME-syke. Det er krevende å motta mengder av velmenende og banale råd fra mennesker som ikke kjenner til sykdommens invalidiserende alvorlighetsgrad, eller som rett og slett mener at sykdommen ikke finnes. Jeg er sliten av å stadig måtte «forsvare meg» og forklare at jeg virkelig er syk, og rettferdiggjøre bruken av rullestol. Jeg sørger dypt over å være arbeidsufør og strever med å holde motet oppe når symptomene øker i omfang. Jeg lengter til den dagen forskerne finner en biomarkør og kur mot ME og det blir slutt på all stigmatisering.
I mellomtiden skal jeg fortsette å synge mine Stille sanger innimellom opplading og hviling. Og når våren kommer med mildvær, skal jeg trosse røde kinn og begi meg rundt i verden på fire hjul. Men nå først skal jeg feire jul.
Når jeg våger drømme nye drømmer, våkner håpet litt etter litt.
Denne sangstrofen skrev jeg for et år siden, da drømmen om å gi ut egen musikk bare var florlett, eventyrlig dagdrømmeri. Jeg oppdaget at dagdrømmene er viktige. Neste umerkelig vokste de i form, fanget håpet og utkrystalliserte seg i en plan. Og nå er jeg i ferd med å virkeliggjøre drømmen! 😀
Når livet butter som mest, når vi brått og ufrivillig rives ut av et vanlig, hektisk hverdagsliv, da kan musikk være en redningsbøye. Musikk kan gi trøst, bekrefte at vi ikke er alene om våre menneskelige erfaringer og gi kjærkommen næring til sjela. Selv om jeg elsker musikk, har jeg i perioder hatt problemer med å høre på musikk. Med en sykdom som tidvis gjør meg svært lydsensitiv, har jeg ofte kjent på savnet etter musikk med et enkelt lydbilde, uten harde rytmer og skarpe toner. Jeg har savnet små sanger, med tema jeg kan relatere til i min situasjon. Og som jeg har kapasitet til å lytte til, når konsentrasjonen og lytteevnen bare varer i halvannet minutt. Det er ikke moro å bare orke og høre på en halv sang.
Om kort tid går jeg i studio og spiller inn mine små «Stille sanger». Sangene er korte og lydbildet er tilpasset lav lyttekapasitet. Her er utdrag av noen tekster som kommer på CD-albumet:
Jeg er en bjørn. Mitt hus er mitt hi. Jeg dveler i dvale til den er forbi.
Jeg ligger og lader i dager, måneder og år. Jeg hviler og venter. Tiden går.
Kan du gi meg en klem? Jeg føler meg så langt borte fra folk. Jeg lengter etter å høre til. Kan du sitte her litt, vær så snill?
Jeg lever så lite. Her inne er mitt univers, med puter og pledd – og vindu mot verden. Fjernsynet gjør meg til seer. Jeg ser alt menneskene gjør. Skulle ønske noen så sammen med meg.
Jeg har vært superheldig og fått Lars Martin Myhre med som plateprodusent og gitarist på «Stille sanger». Myhres gitarspill er delikat og poetisk, han har en særegen evne til å fargelegge stemningene med varhet og presisjon. Det er fantastisk å få jobbe sammen med en så profesjonell og kunnskapsrik musiker, og oppleve forståelse og respekt for de utfordringer som ligger i å skape et lydbilde for folk med lav lytteevne, som lengter etter musikk.
Vi lever jo i en digital tidsalder, så jeg er veldig spent på om noen vil kjøpe CD-album. Spilletiden er 15 minutter, fordelt på 12 sanger. Det følger med et lite teksthefte i lekkert design, med alle tekstene i lettleselig skrift. Prisen blir 125 kr inklusiv porto. Nå er det mulig å forhåndskjøpe CD-en ved å trykke her. Alle som forhåndskjøper «Stille sanger» bidrar til å dekke utgiftene til trykking, og det kommer veldig godt med.
Drammen Viseklubb inviterte til vårens siste viseaften 31. mai – og på tross av et herlig sommervær ute – fant et entusiastisk visepublikum veien inn til Buddy Scene. I tillegg til herlig allsang akkompagnert av husbandet, sto det 31 viser av ypperste slag på menyen. 😀
Også denne dagen fikk vi besøk av spillende gjester langveis fra. Det er stas når visevenner for HVA-Horten Viser og Annet, Skedsmo Viseklubb og Soon Viseklubb tar turen til Drammen for å høre på lokale artister og dele sine egne og andres viser med oss.
Vi har etterhvert skapt en tradisjon for urframføringer på disse vidunderlige viseaftenene. Denne gangen fikk vi verdenspremiere på «Visa jeg ikke fikk til» av Klaus Günter Escher, «Langt bort» av Toril Sivertsen Tørmoen og «Spise boller på cafe» av Dag Fransson.
Det er ekstra stas å få høre låtskrivere synge egne viser, og denne programposten får stadig større plass i konsertene. Moro å få oppleve at det skapes så mye flott norsk visesang!!
Her kan du se bilder av alle som sto på scenen og få vite hvilke viser de delte med oss – og hvem som er opphavere bak sangene.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Neste vidunderlige viseaften blir tirsdag 30. august. Sett også av tirsdag 13. september – da presenterer Drammen Viseklubb Lars Martin Myhre med Band – og vi får høre sanger fra det rykende ferske albumet «Hans Majestet». Vi gleder oss! 🎶😀🎶
Visekonserter er noe av det fineste jeg vet om. Å få sitte i salen og høre viser med tekster som speiler livet og oppleve at melodiene smyger seg like inn i hjertet og blir værende der, er magisk. Fyrlykta scene i Asker er et varmt møtested som tilbyr flotte konsertopplevelser, drevet fram av ildsjelene Liv Stenersen (musikalsk sjef) og Øyvind Kjus (daglig leder). Tidligere i vår fikk jeg gleden av å høre Peter Wemö og Jan Engervik dele viser fra vår rikholdige nordiske viseskatt. Denne tirsdagen var det konsert med Lars Martin Myhre.
Myhre framførte sanger fra sin allsidige og inspirerende musikalske karriere som vi kjenner fra platene «Stengetid?», «Sibelius`åttende Eller Så Langt Vi har reist for å komme til kort», «En natt med Olson og Strand» og «10 sanger». Vi fikk også høre viser fra konsertforestillingen Kårner Kafe. I tillegg fikk vi eksklusive smakebiter av platen «Hans Majestet» som kommer til høsten. Det er herlig å høre en så dyktig og rutinert visesanger formidle musikalsk glede og entusiasme!
Å få høre låtskrivere framføre egne viser er noe helt spesielt. Og Lars Martin Myhre har en egen evne til å kommunisere med publikum gjennom ord og toner. Med humor og alvor tar han oss med inn i et fellesskap der det er godt å være. Det tok ikke mange minuttene før latteren runget i salen. Så kom humringen. Jeg oppdaget plutselig at vi smilte alle sammen. Vi i publikum smilte til musikeren på scenen. Vi smilte til hverandre i benkeradene. Vi koste oss sammen. Så kom sanger som rørte ved andre følelser. Briller ble løftet og tårer tørket. Og vi så på hverandre og nikket. Og delte opplevelsen. Jeg skjønner ikke hvordan han gjør det, men på forunderlig vis evner Lars Martin Myhre å skape et musikalsk rom hvor vi føler oss hjemme og kjenner på takknemlighet. Og når vi blir invitert til å nynne med, da lyder allsangen høyt fra en lykkelig sal.
Daglig leder av «Fyrlykta – Erik Bye visescene», Øyvind Kjus, har laget dette opptaket av en av sangene fra konserten:
På hjemmesiden kan vi lese at: «FYRLYKTA skal være en scene og et møtested for venner og utøvere av gode viser, musikk, lyrikk og fortelling, og være med å forvalte arven etter Erik Byes virke som dikter, trubadur og medmenneske.» Og sånn føles det også. Vi var en gjeng visevenner på bakerste benk, som har vært så heldige å få være med på Låtskriverkurs med Lars Martin Myhre og Ingvar Hovland i regi av Østnorsk Viseforum. Gjennom visemiljøet har vi blitt som en familie.
Her poserer vi med kveldens artist. Fra venstre: Lars Martin Myhre, Bengt-Ole Nordström, Berit Schippers, Anette Gilje, Toril Sivertsen Tørmoen og Ole Martin Kolbjørnshus.
Bengt-Ole Nordström var full av lovord etter kveldens opplevelse: «Kjempekonsert med Lars Martin Myhre! Han er en sjelden plante i norsk viseflora. Varm og ekte og velklingende. Og så får han norsk til å høres ut som er poetisk språk med sitrende hjertebølger i! Oppleves inkluderende. En mann som synger om takknemligheten til livet, det er rørende og gjør veldig inntrykk – fikk høre noen sanger fra den nye plata – det var kjempebra.»
Berit Schippers var også begeistret for konserten: «Lars Martin er en mester til å skape stemning! Låtskriverkursene har gitt meg mye inspirasjon til å prøve å skrive egne tekster. Dessuten har jeg på disse kursene blitt kjent med et fantastisk hyggelig miljø, og mange flotte mennesker. Jeg har bodd i Valdres i mange år, og visste ikke at det fantes et så frodig visemiljø her.
Toril Sivertsen Tørmoen har også begynt å skrive egne sanger etter låtskriverkurset, og innrømmer at det var fint å bli oppmuntret til å ikke ta seg selv så høytidelig og til å stole mer på seg selv og egen musikalitet. «Lars Martin er flink til å skrive ting som ikke blir høytravende og unødvendig komplisert, men som låter nydelig! Han skaper ting som snakker til folk, og går inn i hjertet til dem som hører. Vi forstår hva han mener.»
Vi gleder oss til det kommende albumet «Hans Majestet»!
Visemiljøet er et meget hyggelig og sosialt miljø! Det skjer så mye fint på små og store scener rundt om i landet. Og blir man kjent med en visesanger, er sjansen stor for at man blir kjent med mange flere! 😀
Fram til i går var jeg ukjent med begrepet «huskonsert» – men nå kan jeg altså skryte av å ha opplevd å være på en! 🙂 Visevenninne Aino Aasland fra HVA-Horten Viser og Annet, har sammen med sin mann Lars Joakim Tveit arrangert huskonserter i sitt hjem, med ulike artister annenhver måned. De begynte sist sommer og gårsdagens konsert var den femte i rekken.
I går var vi 30 heldige gjester som fikk nyte godt av den hjemlige konsertscenen. Aino Aasland var kveldens artist, og hadde satt sammen et flott og variert program. Det er noe eget å få komme hjem til folk på en sånn personlig konsert. Og få sitte i stua deres og oppleve en visesanger som så raust og ærlig byr på seg selv og tolker livsfortellinger i ord og toner med entusiasme og formidlerkraft. Som deler gleder og sorger i musikalsk samspill med gode visevenner – til smaken av nytrukket kaffe og nystekte boller…
I første sett sang Aino Asland viser av andre låtskrivere, og akkompagnerte seg selv mesterlig på gitar. Vi fikk blant annet høre hennes tolkninger av sanger fra den nordiske viseskatten som «Visan från Utanmyra», «Mitt hjärtas fågel» av Mikael Wiehe, «Tveksamhetens tid» av Lisa Ekdahl og «Fantastisk allerede» skrevet av Kari Bremnes. Aino hadde en uforglemmelig duettversjon med Ola Nordskar på «Dimming of The day» av Richard Thompson.
Ekstra stas var det å høre Aino Aasland og Inger Kristine Rolland synge min vise «Du tok fra meg» i et flott arrangement med Ingolf Ibenhard Benjaminsen på flygel. Litt rart og veldig fint å få oppleve at en sånn personlig sang kan synges av andre og få bety noe nytt for flere.. Aino satte sitt eget preg på sangen, justerte litt på både tekst og melodi, sånn at visen fikk hennes særegne uttrykk uten å forstyrre intensjonen og det orginale budskapet. Det fungerte bra!
Andre sett var forbeholdt Ainos egne sanger. Vi fikk blant annet høre: «Det kan ta tid, det kan ta år», «Dører», «Egoparadis» og «Sang til gutten». Disse visene er hentet fra Ainos første CD «Strofen i min sjel» innspilt i studio til Teigene kultur sjekk plateomtale og hør smakebit her. Plateprodusent Peter Wemö var med og akkompangerte elegant på noen av sangene vi kjente fra plata. Ola Nordskar ga oss sin sjarmerende tolkning av Ainos vise «Tårer i mitt fjes».
Aino avsluttet kvelden med å synge «Every time you say goodbye» av Cole Porter, fantastisk akkompagnert av Lars Joakim Tveit.
Takk for en herlig huskonsert, Aino! Du imponerer og inspirerer!! 😀
Når Drammen Viseklubb inviterer til Viseaften på Buddy Scene – da kommer det folk! Tjueen entusiastiske visesangere loset ett lydhørt og begeistret publikum gjennom et fullspekket og variert viseprogram – med nye og gamle sangskatter. Husbandet spilte opp til allsang sånn at ingen kunne unngå å la seg rive med! 😊
Visevenner fra Skedsmo Viseklubb og Nye Skalder kom langveis fra og var med på å gjøre kvelden magisk. Veldig moro å oppleve at det også kommer nye sangglade mennesker innom som våger steget opp fra sal til scene!! 😀
Jeg synes det er noe eget med å få høre låtskrivere framføre egne sanger. Ekstra stas i går, var det å få oppleve to urframføringer fra scenen: Toril Sivertsen Tørmoen med «Øynene synger» og Bernd Lohse med «Stemmen din». Jeg sang Hinna, om lykkelige barndomsminner. Takk til Odd Bjørn Moen som igjen sørget for gnistrende god lyd!
Her kan du se bilder av alle som sto på scenen og få vite hvilke viser de delte med oss!
Den følelsen. Når bilen er fylt av gode musikervenner med gjennomøvde gitarer, kabler til forsterkere, note- og mikrofonstativer og sangmikrofoner. Og selv om køen er lang (på veien) er stemningen god. På grensen til gospel. Vi kalte det velsigna oppvarming. 🙂
Sola skinte i Son. Og vi skinte med den. Vi bar inn utstyr og jeg følte meg som en ekte musiker… En sånn en med såre fingertupper, i tillegg til litt ekstra murring i «panserglefset arm» og flaksende sommerfugler i magen. Den erfarne lydteknikeren koblet anlegget med ledninger og høyttalere og et virvar av kabler satt i system, og selve lydprøven ble raskt unnagjort.
Det er noe merkelig med det, matlysten forsvinner liksom når man skal spille på konsert. Men da alt var klart og det ennå var en time igjen til konserten skulle begynne, smakte det godt med reke- og tunfisksalat fra menyen på Son Kro.
Akkurat denne kvelden besøkte den prisbelønte forfatteren Per Petterson Son bibliotek, så vi var litt spente på om det ville komme noen for å høre på en nydannet trio med nyskrevet norsk visemusikk. Og det gjorde det heldigvis! Det er spennende å oppdage at visemiljøet står sterkt og er fylt av hyggelige mennesker rundt omkring i vårt langstrakte land. Stas å få bli litt kjent med medlemmer i Soon Viseklubb! 🙂
Det var rett og slett veldig moro å ha konsertpremière sammen med Toril Sivertesen Tørmoen og Dag Fransson på Son Kro. Tusen takk til publikum for herlig respons!! 😀
Toril, Dag og jeg har satt sammen et variert konsertprogram med våre egne tekster og sanger. Det har vi lyst til å framføre for flere! 🙂 Vi er i planleggingsfasen for en liten turné rundt pinsetider, og flere spillejobber er allerede på trappene. Har du lyst på besøk av oss til en scene nær deg, så ta kontakt på mail: anette.gilje@me.com
Visevenner fra fjern og nær dukket opp på Buddy Scene da Drammen Viseklubb for andre gang inviterte til «Viseaften med allsang og åpen scene». Kanskje ble det satt rekord denne kvelden?
I løpet av tre magisk fortettede timer, ledet husbandet oss gjennom allsang fra viseskatten, og vi fikk oppleve at 34 dyktige viseentusiaster ga oss 30 unike framføringer av viser som speiler alle fasetter i livet.
En sånn kveld tar det tid å fordøye. Ord som overveldende er nærliggende å bruke. Aldeles rørende er det å få ta imot fruktene av nitid øving på gitarer og pugging av tekster uti de små nattetimer. Jeg vet hva det koster å overvinne nervøsitet og sceneangst, og hvor mye forberedelse som skal til før man kan gå opp på scenen og formidle noe fra hjertet. Sånn føltes det faktisk i går, at alle på scenen hadde noe de ville gi til oss i salen. Noe relevant. Og det engasjerte.
Ekstra sterkt synes jeg det er å få høre sanger fremført av låtskriverne selv. Tekstene blir så nære og når fram på en helt særegen måte og melodiene blir liksom en forlengelse av personen selv. 🙂 Og jeg blir så glad når folk skriver sanger på norsk! Vi kan relatere oss til dem helt uten forstyrrelser. Vi skjønner ordspill og nyanser – og kan la oss imponere over hvor presist og vakkert språket vårt er. Jeg lar meg stadig forundre over at det spilles så lite norskspråklig musikk på radioen når det vitterlig finnes så mye vakkert og viktig på norsk. I går fikk vi oppleve ikke mindre enn fire flotte urframførelser: «Aldri før» av Ingebjørg M. og Bjørn Olav Lyster, «Om det var vi to» av Toril Sivertsen Tørmoen, «Engler på asfaltstriper» av Vega Lind og «Rett borti gata» av Dag Fransson.
Her kan du se lysbilder av alle som bidro på Buddy Scene i går, og se hva som ble sunget. Jeg hadde problemer med kameraet, så bildekvaliteten er ikke av de beste. Men, jeg håper de viser noe av den fantastiske stemningen vi alle opplevde!! Takk til Odd Bjørn Moen for god lyd – og Jon Inge fra Buddy Scene som tok så varmt imot oss! 😀
Noe av det jeg har savnet mest i årene som syk, er sang og musikk. Den gangen jeg måtte innrømme at jeg ikke lenger klarte å stå oppreist lenge nok til å synge med koret eller bandet, trodde jeg at min tid som sanger var over. Det hjalp jo heller ikke at den musikken jeg elsket å synge og høre på, plutselig framsto som overveldende og slitsom støy. Tilslutt ble jeg så lydsensitiv at lyden av Farris føltes som bråk, og en bit av knekkebrødet ble til lyden av pukkverk i hodet.
Anette Gilje 